Endelig ferie…

Med raske skritt nærmer det seg sommerferie for meg og hele min familie. Endelig skal mange ukers arbeid belønnes med flere ukers ferie med familien. Kontorlandskap byttes ut med sandstrand. Sur traktekannekaffe og svett nistepakke blir nå kald øl og pizza Margarita i solnedgang og 30 varmegrader. Det var i alle fall tanken da jeg trykte «bestill» på den forlokkende hjemmesiden til reisebyrået.

Kl 05.00

Jeg våkner av at kona står anpusten foran meg. «Den eller den», sier hun mens hun holder opp en blå og en rød kjole. Jeg tar en bråsjans og svarer «den røde». Hun takker meg og tar på seg den blå.

«Flyet går om fem timer Ørjan, kan du smøre ungene med sunblock nå». Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg absolutt skal gjøre det nå, men jeg hører på stemmeleiet at dette var ikke et spørsmål.  Ikke vet jeg helt hvorfor jeg fikk oppgave som smører, for når jeg er ferdig spør hun meg om jeg har gjort det godt nok. Selvsagt, svarer jeg. Hun smiler til meg. Putter sunblocken i vesken og sier «jeg smører dem på flyet jeg».

Kl 06.00

Bilen. Ungene fortsatte på ingen som helst måte å sove da de flyttet fra sine varme senger til bilsetene sine. De fikk jo en oppkvikkende pitstop nedi solkremflasken. Allerede nå kjenner jeg svetten renne nedover nakken. Jeg kjemper mot panikkanfallet som terapeuten min selv utløste med sin første faktura. Det er trangt om plassen i både brystkassen og pusterøret. Lyden av ungene i baksetet blir fjern, som å høre gjennom bomull. Akkurat nå ønsker jeg meg et panikkanfall, en pause, men kona henter meg bestemt tilbake med stemmen sin. Ørjan, Ørjan! Hører du ikke etter? På stramt Sunnmørsk kjører hun quiz om pakkelisten. Nå ber jeg til høyere makter om bittelitt tinitus, om ikke annet. Jeg mumler noen svar og skrur på radioen i håp om at bildet skal roe seg. Ah, lyden av Norge gir meg et lite sekunds herlig flukt, men blir så brutalt avbrutt av min vakre kone som skrur ned lyden. Hun må konsentrere seg.

Kl 06.45 bilen

På flyplassen leter jeg etter en tralle helt til jeg ser at eldstemann på syv alt har funnet en. Han har alt fått den opp i en toppfart på 15 kilometer og som kartleser foran på tralla sitter minstemann på snart to. Som en redd giraff løper jeg for å stoppe ungene i å krasje inn i en japansk turistgruppe, mens jeg hører kona rope etter MEG; ”-Ikke stikk av nå da”.

Med et fast ”kjærlig” grep trykker jeg syvåringen inntil meg mens minstemann sitter på skuldrene og sikler ned på meg mens han i taktfast rytme drar meg i skjegget som om jeg var en hest ute av kontroll.

Kl 07.15

I køen før bagdrop insisterer kona på å ta en siste kikk i kofferten. Hun bruker ukjennelige og ord som ”to delt bikini og after sun” og argumenterer med ”tull å bruke penger på slikt der”. Med sammenbitte tenner og i ren frustrasjon prøver jeg å minne henne på at vi måtte sitte på kofferten for å få den igjen og at om vi åpner den har vi en ”troll-ut-av-eske” situasjon.

Av og til lurer jeg på om hun har en slags indre glede av å se meg nesten få hjerteinfarkt, for plutselig tar hun meg hardt i armen, ser meg rett inn i øyene og sier; ”husket du passene”? Jeg hører pulsen banke i tinningen og tenker ”hva slags mindfucking er det du driver med”!? Så tar hun opp passene fra sin egen veske og ler av seg selv som hun nettopp har levert verdens morsomste practical joke.

Kl 07.35

På vei mot sikkerhetskontrollen har eldstemann funnet ut at man kan ta av og på sikkerhetsbåndet og plutselig hører jeg meg selv mumle en slags halvveis trussel til han om at de som står der er faktisk politi så om han….

”Har du noen flytene gjenstander eller datautstyr” sier den store sikkerhetsvakten på 62kg, knappe 23 år.”Kan jeg sette igjen disse?”, sier jeg ironisk tilbake, han har selvsagt ingen humor på dette og gjentar bare spørsmålet.

På få sekunder har jeg faktisk klart å få meg selv, to unger og til og med en barnevogn gjennom kontrollen.  Altså, kona insisterte på at det var veldig smart med en reisevogn på flyplassen tilfelle minstemann ville sove. Hun hadde da glemt at hun en time tidligere serverte skoleboller til frokost i bilen og at han nå var like hyper som om du skulle gitt Petter Stordalen vodka/battery intravenøst.

Kl 08.10

Fra innsiden av kontrollen hører jeg kona krangle med nevnte unge vekter. Om en Sunblock hun mener er nesten er tom og at den på ingen som helst måte måler 125ml. Samtidig peker hun mot meg og barna. Jeg snur meg og later som jeg ikke kjenner henne.

”Heldigvis” er jeg fullt opptatt med å få opp den forbanna reisevognen, men tydeligvis må man jo ha sivilingeniør utdannelse for å klare noe slikt. Plutselig står kona foran meg, ”forbanna dust”.. Heldigvis var det ikke meg hun siktet til, men sikkerhetsvakten som nå hadde tatt fra henne Sunblocken.. altså 79kr. Jeg spør om hun kan åpne reisevognen. Noe hun selvsagt ikke kan gjøre uten å fortelle meg at jeg burde ha fulgt med når hun forklarte meg hvordan første gang. ”Du holder der, også trykker du der, også skyver du den ut til siden…” etterfulgt av.. du er også en dust. Det er bare duster her.

Det går ikke mange minutter før jeg registrerer at minstemann holder på å sove i reisevognen og jeg tenker i mitt stille sinn, ”det finnes en gud”. Men finnes det en Gud så finnes et også en satan. Og når hun, altså kona oppdaget at minstemann holder på å sovne kjefter hun på meg og sier, ”du kan ikke la han sove nå, da er han våken hele flyturen”.

Kl 08.25

”Vi må få i ungene noe mat», sier hun, rett før hun oppdager den store taxfree-butikken rett foran seg.                                                                                                                                                 Det er på dette tidspunktet jeg bare lar kona bli øverstkommanderende. Hun beordrer meg og barna til å finne oss mat, mens hun bare skal kjøpe noe solkrem.

Nok en gang befinner jeg meg i en slags sluse. Denne gangen i en pizza kø. Selvsagt er jeg enig i at barn skal ha rettigheter og bestemme selv, men at familien foran skal forklare alle ungene sine hele pizzautvalget gjør at jeg begynner å hyperventilere bak dem. Og da mor foran i køen roper til betjeningen om de har noe glutenfripizza rakner det litt for meg og jeg hører meg selv si med alt for høy stemme ”det står der.. DER står det GLUTENFRI”..

Jeg klarer omsider å finne en slags bås hvor jeg ser at det vil være vanskeligere for ungene å stikke av om de plasseres strategisk innerst. Vi tygger pizza mens jeg febrilsk vinker til kona som leter etter oss med blikket. Hun tar mitt pizzastykke, tar en stor bit og sier; «Pizza? Du kunne funnet noe sunt da».  Jeg hører at jeg unnskylder meg selv med å svare, ”den er i alle fall glutenfri”. Med munnen full av pizza klager hun litt over at de ikke hadde rett Sunblock, men at det var smart å gå innom slikt at hun fikk kjøpt den parfymen den kun har på flyplassen og ingen andre steder i hele verden.

Kl 09:15

Ved gaten spør min kone om jeg har behov for å sove på flyet. Jeg skjønner selvsagt ikke at dette er et lurespørsmål og svarer idiotisk nok ”sove kan jeg gjøre når jeg dør”.

”Er det greit at jeg tar 17A” da, sier hun. Jeg smiler uten å helt forstå spørsmålet, men når jeg kommer på flyet ser jeg at jeg også har fått A. Vel og merke ikke 17, men raden bak, sammen med begge ungene..

En halvtime før landing sovner omsider to skjønne troll i fanget mitt. Jeg ser ut vinduet, sipper i en lunken kaffe og tenker: Det er heldigvis ikke lenge til skolestart og jobb.

image

13515297_10206885735486129_1922417745_n

2 kommentarer

    Skurrer litt dette. Marna skriver aT minsten ikke er med og dere ikke rakk pizzakøen..bare dikting dette?

    Humor!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *