1% jakter ikke på Pokémon Go

Jeg skal ikke være noe hønefar, men vi allikevel dele en opplevelse og tanke jeg fikk. Forleden ettermiddag tok vi turen inn i Frognerparken som er et mekka for pokémon Go fans. I skikkelig detektiv stil startet nederst og jobbet oss møysommelig oppover mot det store finalenummeret; Monolitten.

Hypre etter å ha gått opp tre level på bare noen hundre meter hoppet Theodor opp og ned av glede og begeistring og i det vi når roten av monolitten går han mot venstre og sier; Pappa! Vi møtes på andre siden da! Jeg gav tommel opp og ivrig som jeg også var fanget jeg både Rattata, Spearow, og jeg brukte kanskje 3 minutter på å treffe en vinglete Zubat.

Halvveis rundt Monolitten hadde jeg enda ikke møtt på Theodor. Jeg tenker først at han også står rett bak svingen og kjemper med en Zubat men etter noen meter til kjenner jeg panikken stige. Jeg fjerner blikket fra skjermen og ser etter han i folkemylderet. Ingen Theodor. Jeg går tilbake andre veien, kanskje han snudde for å lete etter meg? Kanskje jeg brukte for lang tid rundt og han ble stående og vente på meg og snudde for å lete etter meg? Jeg begynner å småløpe, det er mye folk, jeg rekker nesten en hel runde før jeg ser han. Jeg så jo etter en gutt som gikk alene, men han stod ikke alene, han stod med en voksen mann som ihvertfall jeg ikke kjenner.

13843607_10207072368511838_777079857_o

Rolig går jeg bort og ser at begge to står og prater og ler om sin fangst. Han med en mobiltelefon og Theodor med Ipad. Jeg prøver å komme inn i praten, men begge er for opptatt av å dele erfaringer og tips om hvor man kan finne både Gastly og Jynx.

«Han er på level 25 Pappa!» Jeg følte meg nærmest litt dust der jeg stod med mitt level 8 i hånden. Da jeg omsider fikk med meg Theodor vekk sa jeg at han ikke måtte snakke med fremmede og at vi har snakket om det mange ganger før. Theodor så bare dumt på meg og fortale meg at det var jo bare en kul fyr som var på Go-jakt og ikke en fremmed..?

Det var da denne tanken slo meg som jeg ikke klarer å bli kvitt og ønsker at alle forelde bør ha i bakhodet. For vi har alt fortalt våre barn at de ikke skal snakke med  fremmede folk som har godtepose eller sier de har en hundevalp i nærheten.

Joda, man skal tro det beste i alle, men det er da slik i denne verden at det er 1 % eller 2 som har dårlige intensjoner . Så oppslukt som barn er i å finne Pokèrmon for tiden er det så alt for lett for en slik person å fortelle at han eller hun kan vise de et hemmelig sted hvor det finnes  en Gyarados eller en Pikachu.

Jeg som mange andre synes det er spennende å lete etter pokémon, men det må være helt forferdelig å lete etter sitt eget barn.

Så for all del kjære mammaer og pappaer der ute. Bli med barna på jakten og kikk mer på ungene enn på egen telefon.

God jakt.

 

 

 

Klart jeg OGSÅ kysser ungene mine på truten

13820838_10207066157556568_1886883819_n

Da jeg var i Spania ringte Marna meg og fortalte at det ble en liten VG-sak av at hun kysset barna våre på munnen. Jeg trodde først hun tullet, men riktignok poppet det opp en sak få timer senere. Man vet jo ikke helt om man skal le eller gråte når det blir debatt på om man skal kysse barna sine eller ikke. Kommentarfeltet lot seg selvsagt ikke vente. De fleste skrev at dette var naturlig, men det var selvsagt en og annen pekefinger her og der. På lik linje med alle mødre påroper jeg meg retten som far til også å kysse mine barn, om mine barn vil selv selvsagt!

«Dette er ekkelt, etter min mening. «Dette er da bare kjærlighet mellom mor og barn», hevdes det. Ja, det er akkurat det pedoene også sier… Så hvor går grensen? Er det greit å tungekysse sitt barn? Om ikke – hvorfor ikke? Hvor går grensene deres?»

Under kan dere lese noen av kommentarene:

«Nei dette synes jeg ikke noe om. Foreldre som gjør dette burde virkelig skamme seg. Dette burde vært strengt forbudt, stakkars små»

«En voksen persons munn inneholder mange bakterier. 30 % av den voksne befolkning har herpes på munn. Det betyr at barn blir unødig smittet og utsatt for livslang lidelse. Synes ikke det handler om det er ekkelt, koselig eller normalt/unormalt. Jeg for min del unngår å kysse på munn. En god klem rekker i massevis«

«Dette er ikke bra 😯 Ja viktig å vise kjærlighet mellom foreldre og barn, men trenger ikke kysse/nusse på munn 😟»

 

 

13815202_10207066157516567_775463994_n

 

 

 

 

Must see!

Da Dex Carrington sa til meg at han skulle reise til Uganda for å lage en humoristisk dokumentar om fattigdom, trodde jeg det hadde rablet for han. Jeg spurte hva som var morsomt med fattigdom og da løftet han på skuldrene og sa: ”I dont know, but it’s something funny about it and im gonne find it out». Produsent Alex Lyngaas hadde en idé om at alle dokumentarer som er laget om fattigdom er triste og han mente det var på tide med en humoristisk og ærlig doku.

Jeg har kjent Dex i mange år og jeg ser på han som den kompisen og kollegaen som har mer personlighet enn Ari Behn og Aune Sand på en god dag. Dex er positiv, morsom, snill, inkluderende og målrettet.

Så om du skal bruke 30 minutter av livet ditt på noe anbefaler jeg akkurat denne dokumentaren. Snurr film:

 

 
 

Slik lager du en perfekt bursdag for kjæresten din.

Her kommer et tips til alle dere jenter som nærmest får magesår av hva dere skal finner på til kjæresten sin bursdag. For det er nå sånn med oss menn at vi ikke forventer ikke romantisk middag og blomster med en lapp hvor det står «Vi skal til Paris<3».

Gaven min startet med at jeg fikk sove til jeg våknet. Perfekt start! Jeg elsker å levere Dexter i barnehagen, så den gleden rakk hun ikke frarøve meg. På toppen av det hele hadde han bestemt seg for at dette er dagen jeg skal starte å si «pappa», sånn skikkelig, og ikke mpmamma.  *Smelt

Etter at Dexter var levert komme jeg hjem til et tomt stille hus – digg!  Som den gode narsissist jeg er, kunne jeg sette meg på Facebook for å se hvor mange som virkelig brydde seg om at Ørjan har bursdag. Det er rart med det, men disse gratulasjonene på Facebook betyr masse. #Takk. Jeg ble vel alle mest glad for at min kjære datter på 16 som er bortreist på ferie og likevel husket bursdagen min. (Overfører penger i morgen).

13639842_10206952939246181_524344396_o

 

Jeg skulle akkurat til å lage meg frokost da det ringte på døren. På utsiden står denne hyggelige karen som har med seg egg, bacon, pannekaker og ballonger.

Jeg ble så godt og mett at jeg sovnet på sofaen, men ble vekket av en stemme som visket «gratulerer med dagen kjære». Jeg titter opp og der stod det jammen en gave klar som alt var pakket opp.

image

Etter at jeg var ferdig å leke med den gaven sa min kjære, og jeg siterer samtalen.

Marna: Du vet den golfturen med Kri du snakket om?

Ørjan: Ja?

Marna: Reis på den du.

Ørjan: Men vi skal jo til Ørsta?

Marna: Jeg skal til Ørsta, du kan sette deg ned å booke billetter nå.

Så i lykkelig skrivende stund har jeg nå bestilt meg en uke i Alicante hvor jeg skal drikke Corona og spille golf.

Så til alle dere kjærester. Dont step it up. Step it down, but do it from your heart <3

13621610_10206953008007900_609934598_o

 

 

 

 

 

Jeg har endret navnet mitt

13570278_10206944929165934_1378457163_o

I veldig mange år har jeg hatt lyst til å endre navnet mitt og i dag tok jeg mot til meg og gjorde det.

Det er sikkert noen av de nærmeste som blir skuffet, men stort sett tror jeg ikke folk flest vil ikke tenke så mye til det.

Klarer du gjette hvilket navn jeg har byttet til?

Jeg gir bort 3 billetter til 3 heldige vinnere til showet Fordommer som jeg skal holde over hele landet, dvs du får brukt billetten et sted nære der du bor.

Skriv det navnet du tror jeg nå heter i kommentarfeltet og du er med i trekningen. Deler du linken og tagger en venn er den personen også med i trekningen som er 10 Juli.

13515297_10206885735486129_1922417745_n

 

 

Ja, vi elsker dette landet.

Når de norske håndballjentene spiller EM-finale, eller Petter Northug sklir inn til en seier heier en hel samlet nasjon. Vi samles i stuer, på barer og på tribuner. Noen har med kubjeller, noen store flagg, mens andre har malt hele ansiktet rødt, hvitt og blått. Som et samlet folk heier vi Norge frem — gang på gang.
Faktisk så kan vi banke oss stolt på brystet over å ha levert «Beste vinterlekene noensinne» på Lillehammer i 1994.

Det som undrer meg er at dette samholdet og patriotismen som fungerer så utmerket bra under et idrettsarrangement, forsvinner helt når det kommer til viktigere ting. Selvsagt er det viktig å vinne, men vi hadde ikke dødd av en tredjeplass i ny og ne. For vi er verdens beste nasjon på ski, men vi er også verdens beste nasjon i å godta at ting er som det er.

I den norske regjeringen sitter det 19 personer. 19 personer som lager lover og regler for dette landet vårt. Altså, 19 personer tilsvarer 0 0,00036375% av landet vårt.

Lover og regler er viktig og bra, og jeg var som mange andre  var spent da den nye regjeringen var klar en oktoberdag i 2013.
Derimot visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte når første gjennomførte lovforslag ble at Segway ble lovlig i Norge.
Jeg så på det hele om et absurd frieri til det norske folk og vi lot oss tydeligvis lokke der Erna og Siv satt som to fremmede i en varebil og viftet med godteri etter unger.

13588871_10153580824687117_807972727_o

Videre dundret regjeringen på med at det norske folk lovlig kunne spille poker og ta med seg mer alkohol fra taxfree. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble flau over at disse lovendringene kom først og flau over at ingen reagerte, inkludert meg selv. Dette var jo faktisk ting vi ville ha..

Her sitter det 19 mennesker ved makten, også er dette fanesakene?
Burde ikke de første lovene heller innebære at vi har fokus på dem som trenger hjelp i dette landet. Burde ikke Segway, poker og taxfree bli byttet ut med bedre eldreomsorg, mindre arbeidsledighet og barnehageplasser til alle?

Uansett hvor skuffet jeg blir av den norske regjeringen, så er jeg mest skuffet over meg selv og det norske folk.
Vi er en generasjon nikkedukker som aldri sier ifra. Andre land protesterer høylytt og gir seg ikke før regjeringen gir etter eller går av om de ikke holder valgløfter de gav.  Men hva gjør vi?  Vi sitter som noen sytepaver på en eller annen pub, og klager til en kompis eller venninne. Riktig nok skriker vi på Facebook og Twitter eller med et innlegg som dette med Caps Lock, men utover det gir vi svært lite motstand.

13607868_10153580824602117_201337228_n

Så hvor er den norske folkesjela og patriotismen når det virkelig gjelder? Jeg snakker jeg ikke om når håndballjentene ligger under med ett mål. Jeg snakker om når din gamle mor, far, bestemor eller bestefar som har betalt skatt hele livet og nå må spise lunken Fjordland-mikromat fra en stresset sykepleier på sykehjem. Jeg snakker om at det er 13% økning i arbeidsledighet og at det er over 8000 barn uten barnehageplass. Når vi klarer å samle 1 million mennesker foran tv-skjermen hver gang Norge vinner bør vi klare å samle like mange mennesker i gatene når landet vårt er på vei til å tape viktige saker som omhandler vår og barnas fremtid.

Giganten Erik Bye sa det så bra: Politikeren er våres tjenere – ikke våre herrer.

-Og by the way Siv.. Mulla Krekar kjører rundt på en Segway, og det har han nå gjort i mer en 100 dager..

13633421_10153580824557117_762160529_o
 

Endelig ferie… Del 2

Den tiden er kommet hvor de fleste gleder seg til en velfortjent ferie med familien. La oss ikke glemme alle utfordringene som står for tur.

Mange av oss lever et liv der hverdagen består av åtte timers jobb, ungene går i barnehage eller skole og på slutten av dagen møtes hele gjengen i det trygge store hjemmet, på mange kvadratmeter hvor du til enhver tid kan gjemme deg i din faste sofakrok eller snike deg inn på soverommet for en liten «power nap».

Da er det viktig å huske på, en ferie består av det totalt motsatte, i alle fall om man skal ha hotellferie…

Allerede ved ankomst til hotellet starter kaoset. Før hun i resepsjonen rekker å spørre om «Passport and reservation» står ungene og hopper opp og ned mens de roper tostemt, «vi vil bade! vi vil bade! vi vil bade!».

Damen bak disken prøver å tulle med barna, men bak det falske servicesmilet kan du se at hun har lyst slå den ene ungen med den andre.

Pga. grytidlig fly har jeg selvsagt vært «smart» og kledd deg godt med langbukse og genser. Bokseren under minner meg om et plagg fra «førstegangstjenesten, når helvetesuka stod for tur.

På toppen av det hele klarer hun bak disken å gi ungene hver sin kjærlighet på pinne. Akkurat som sukker skal redde alt nå.

«I keep the passport here», sier damen bak disken og uten å blunke gir jeg fra meg rettighetene til å forlate dette landet når jeg selv måtte ønske.

Vi kommer oss inn i den trange heisen og rett før døren lukker seg, kommer det en dryppene våt engelskmann iført kun en Speedo og en Manchester United håndduk som han har  selvsikkert rundt halsen. Misforstå meg rett, han var ingen fotballspiller, men så mer ut som han hadde spist opp en fotballspiller eller to. Jeg presser meg mot ungene, men kjenner at uansett hvilken vei jeg vrir meg så treffer den våte «airbagen» hans ryggen min.

Da vi kommer ut av heisen visker kona til meg; «Så du tærne hans. ? – æsj ass». Jeg så dessverre ikke tærne hans, men kunne forsikre min kjære om at det hadde sannsynligvis ikke han heller gjort på mange år.

Vi kommer oss inn på rommet og ungene har tydeligvis alt funnet et skiltet på veggen hvor det står at det er lov å hoppe i sengen. «Vi skal alle sove sammen», sier jeg mens jeg titter på to dobbeltsenger som er dyttet inntil hverandre. Alene i sengen ser jeg riktignok ut som Hugh Hefner, men i motsetningen til han skal jeg ikke sove der med fire jenter som fniser, men med ei kone som fiser.

13579777_10154870338380476_1549865157_o

Kona titter ut av vinduet og prøver å gi meg gåsehud med den berømte setningen «sjekk den utsikten». I mitt stille sinn tenker jeg: «kommer jeg noen gang i løpet av denne uken, å titte ut av det vinduet for å nyte den?».

«BADE, BADE, BADE» roper de i kor mens de hopper opp og ned i sengen. «Forsiktig så ikke sengen ryker», sier kona. Hvorpå jeg svarer. Klarer de sengene han Engelskmannen, så overlever de litt hopping fra ungene kjære.

Kona ber meg hjelpe henne med å legge kofferten på sengen slik at hun kan finne frem badetøy. Jeg tar selvsikkert et grep med høyrehånden, men kjenner at jeg må hjelpe til med venstre slik at jeg ikke skal få brokk av å løfte det trillende mursteinen hun har tatt med seg.

«Hva har du egentlig med deg?», spør jeg. Hun svarer at man aldri helt vet hvordan været blir. Akkurat som den setningen skulle forsvare 28 kg med kjoler.

Jeg finner frem badetøy til barna og det er nå jeg forstår hva kona mener med setningen, »man aldri helt vet hvordan været blir».
For hun går catwalk ut og inn av badet iført forskjellige bikinier og saronger (etter 13 års samliv har du lært deg hva en sarong er). «Den, eller den, eller den?» spør hun, mens hun flørter med blikket til meg.

Jeg hører meg selv si «har du tatt med deg to cowboyhatter?» Hun konstaterer at det IKKE er cowboyhatter, men solhatter som-faktisk-er-bra-for-henne-å-ha-ettersom-at-solen-kommer-til-å-ødelegge-hårfargen-hun-satte-i-håret-før-vi-reiste-ned-hit-bla-bla-bla….

Da hun endelig har bestemt seg for et antrekk og vi er på vei ned stopper hun meg i igjen.. «de eller de»? Sier hun, mens hun vifter med to sandaler. «Samma det» svarer jeg. Hvorpå hun snurt svarer med lavt blodsukker, «du kunne brydd deg litt mer».
Jeg prøver da humoristisk å svare at jeg liker de, men at han engelskmannen sikkert liker de andre, ingen latter fra kona…

Jeg er på ingen måte noe matematiker, men ved rask hoderegning får jeg ikke regnestykket ved bassenget til å stemme:
Det er 300 solsenger. 300 håndduker, men kun 150 mennesker? I mitt stille sinn tenker jeg det ikke er rart det er krig i verden når kampen allerede handler om å «eie» flest solsenger.

Men nederst i høyre hjørne, like ved den overfylte søppelkassen med bleier kan jeg skimte en solseng i skyggen. Som en hissig fotballpappa roper jeg til guttungen «TA DEN!» Så her sitter vi. En liten familie på en enda mindre solseng og nyter starten av en ferie som skal gjøre oss uthvilt…

Skulle gjerne skrevet mer nå, men må legge meg tidlig.
Skal tross alt opp Klokken 06 for å kapre solsenger.

 

To be continued…

For deg som ikke har lest avreisen del 1,  så ligger det HER

13515297_10206885735486129_1922417745_n
 

Endelig ferie…

Med raske skritt nærmer det seg sommerferie for meg og hele min familie. Endelig skal mange ukers arbeid belønnes med flere ukers ferie med familien. Kontorlandskap byttes ut med sandstrand. Sur traktekannekaffe og svett nistepakke blir nå kald øl og pizza Margarita i solnedgang og 30 varmegrader. Det var i alle fall tanken da jeg trykte «bestill» på den forlokkende hjemmesiden til reisebyrået.

Kl 05.00

Jeg våkner av at kona står anpusten foran meg. «Den eller den», sier hun mens hun holder opp en blå og en rød kjole. Jeg tar en bråsjans og svarer «den røde». Hun takker meg og tar på seg den blå.

«Flyet går om fem timer Ørjan, kan du smøre ungene med sunblock nå». Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg absolutt skal gjøre det nå, men jeg hører på stemmeleiet at dette var ikke et spørsmål.  Ikke vet jeg helt hvorfor jeg fikk oppgave som smører, for når jeg er ferdig spør hun meg om jeg har gjort det godt nok. Selvsagt, svarer jeg. Hun smiler til meg. Putter sunblocken i vesken og sier «jeg smører dem på flyet jeg».

Kl 06.00

Bilen. Ungene fortsatte på ingen som helst måte å sove da de flyttet fra sine varme senger til bilsetene sine. De fikk jo en oppkvikkende pitstop nedi solkremflasken. Allerede nå kjenner jeg svetten renne nedover nakken. Jeg kjemper mot panikkanfallet som terapeuten min selv utløste med sin første faktura. Det er trangt om plassen i både brystkassen og pusterøret. Lyden av ungene i baksetet blir fjern, som å høre gjennom bomull. Akkurat nå ønsker jeg meg et panikkanfall, en pause, men kona henter meg bestemt tilbake med stemmen sin. Ørjan, Ørjan! Hører du ikke etter? På stramt Sunnmørsk kjører hun quiz om pakkelisten. Nå ber jeg til høyere makter om bittelitt tinitus, om ikke annet. Jeg mumler noen svar og skrur på radioen i håp om at bildet skal roe seg. Ah, lyden av Norge gir meg et lite sekunds herlig flukt, men blir så brutalt avbrutt av min vakre kone som skrur ned lyden. Hun må konsentrere seg.

Kl 06.45 bilen

På flyplassen leter jeg etter en tralle helt til jeg ser at eldstemann på syv alt har funnet en. Han har alt fått den opp i en toppfart på 15 kilometer og som kartleser foran på tralla sitter minstemann på snart to. Som en redd giraff løper jeg for å stoppe ungene i å krasje inn i en japansk turistgruppe, mens jeg hører kona rope etter MEG; ”-Ikke stikk av nå da”.

Med et fast ”kjærlig” grep trykker jeg syvåringen inntil meg mens minstemann sitter på skuldrene og sikler ned på meg mens han i taktfast rytme drar meg i skjegget som om jeg var en hest ute av kontroll.

Kl 07.15

I køen før bagdrop insisterer kona på å ta en siste kikk i kofferten. Hun bruker ukjennelige og ord som ”to delt bikini og after sun” og argumenterer med ”tull å bruke penger på slikt der”. Med sammenbitte tenner og i ren frustrasjon prøver jeg å minne henne på at vi måtte sitte på kofferten for å få den igjen og at om vi åpner den har vi en ”troll-ut-av-eske” situasjon.

Av og til lurer jeg på om hun har en slags indre glede av å se meg nesten få hjerteinfarkt, for plutselig tar hun meg hardt i armen, ser meg rett inn i øyene og sier; ”husket du passene”? Jeg hører pulsen banke i tinningen og tenker ”hva slags mindfucking er det du driver med”!? Så tar hun opp passene fra sin egen veske og ler av seg selv som hun nettopp har levert verdens morsomste practical joke.

Kl 07.35

På vei mot sikkerhetskontrollen har eldstemann funnet ut at man kan ta av og på sikkerhetsbåndet og plutselig hører jeg meg selv mumle en slags halvveis trussel til han om at de som står der er faktisk politi så om han….

”Har du noen flytene gjenstander eller datautstyr” sier den store sikkerhetsvakten på 62kg, knappe 23 år.”Kan jeg sette igjen disse?”, sier jeg ironisk tilbake, han har selvsagt ingen humor på dette og gjentar bare spørsmålet.

På få sekunder har jeg faktisk klart å få meg selv, to unger og til og med en barnevogn gjennom kontrollen.  Altså, kona insisterte på at det var veldig smart med en reisevogn på flyplassen tilfelle minstemann ville sove. Hun hadde da glemt at hun en time tidligere serverte skoleboller til frokost i bilen og at han nå var like hyper som om du skulle gitt Petter Stordalen vodka/battery intravenøst.

Kl 08.10

Fra innsiden av kontrollen hører jeg kona krangle med nevnte unge vekter. Om en Sunblock hun mener er nesten er tom og at den på ingen som helst måte måler 125ml. Samtidig peker hun mot meg og barna. Jeg snur meg og later som jeg ikke kjenner henne.

”Heldigvis” er jeg fullt opptatt med å få opp den forbanna reisevognen, men tydeligvis må man jo ha sivilingeniør utdannelse for å klare noe slikt. Plutselig står kona foran meg, ”forbanna dust”.. Heldigvis var det ikke meg hun siktet til, men sikkerhetsvakten som nå hadde tatt fra henne Sunblocken.. altså 79kr. Jeg spør om hun kan åpne reisevognen. Noe hun selvsagt ikke kan gjøre uten å fortelle meg at jeg burde ha fulgt med når hun forklarte meg hvordan første gang. ”Du holder der, også trykker du der, også skyver du den ut til siden…” etterfulgt av.. du er også en dust. Det er bare duster her.

Det går ikke mange minutter før jeg registrerer at minstemann holder på å sove i reisevognen og jeg tenker i mitt stille sinn, ”det finnes en gud”. Men finnes det en Gud så finnes et også en satan. Og når hun, altså kona oppdaget at minstemann holder på å sovne kjefter hun på meg og sier, ”du kan ikke la han sove nå, da er han våken hele flyturen”.

Kl 08.25

”Vi må få i ungene noe mat», sier hun, rett før hun oppdager den store taxfree-butikken rett foran seg.                                                                                                                                                 Det er på dette tidspunktet jeg bare lar kona bli øverstkommanderende. Hun beordrer meg og barna til å finne oss mat, mens hun bare skal kjøpe noe solkrem.

Nok en gang befinner jeg meg i en slags sluse. Denne gangen i en pizza kø. Selvsagt er jeg enig i at barn skal ha rettigheter og bestemme selv, men at familien foran skal forklare alle ungene sine hele pizzautvalget gjør at jeg begynner å hyperventilere bak dem. Og da mor foran i køen roper til betjeningen om de har noe glutenfripizza rakner det litt for meg og jeg hører meg selv si med alt for høy stemme ”det står der.. DER står det GLUTENFRI”..

Jeg klarer omsider å finne en slags bås hvor jeg ser at det vil være vanskeligere for ungene å stikke av om de plasseres strategisk innerst. Vi tygger pizza mens jeg febrilsk vinker til kona som leter etter oss med blikket. Hun tar mitt pizzastykke, tar en stor bit og sier; «Pizza? Du kunne funnet noe sunt da».  Jeg hører at jeg unnskylder meg selv med å svare, ”den er i alle fall glutenfri”. Med munnen full av pizza klager hun litt over at de ikke hadde rett Sunblock, men at det var smart å gå innom slikt at hun fikk kjøpt den parfymen den kun har på flyplassen og ingen andre steder i hele verden.

Kl 09:15

Ved gaten spør min kone om jeg har behov for å sove på flyet. Jeg skjønner selvsagt ikke at dette er et lurespørsmål og svarer idiotisk nok ”sove kan jeg gjøre når jeg dør”.

”Er det greit at jeg tar 17A” da, sier hun. Jeg smiler uten å helt forstå spørsmålet, men når jeg kommer på flyet ser jeg at jeg også har fått A. Vel og merke ikke 17, men raden bak, sammen med begge ungene..

 

En halvtime før landing sovner omsider to skjønne troll i fanget mitt. Jeg ser ut vinduet, sipper i en lunken kaffe og tenker: Det er heldigvis ikke lenge til skolestart og jobb.

image

13515297_10206885735486129_1922417745_n

 

 

Sjalusi er en sykdom

Sjalusi er ikke en tilstand men en sykdom. Jeg vet alt om hva det vil si å være sjalu, jeg var tross alt den verste selv. Det er sikkert mange former for sjalusi -det vet jeg ingenting om, men jeg vet at min ikke var bra. Ja du leste riktig, ER sjalu, ikke var. Ting er bra nå, men jeg ser på sjalusi som en alkoholisme, og det er noe man må jobbe med hver dag på lik linje som en tørrlagt alkoholiker. Vi er lykkelige nå, men slik har det ikke alltid vært. Jeg har gruet meg veldig til å skrive om dette. Ikke er det bare flaut å være sjalu, men det følger også med en stor skam. Skammen kommer i mitt tilfelle av at jeg visste jo så inderlig godt at mine sjalu tanker ikke hang sammen med virkeligheten. Det var ting jeg diktet opp inni mitt hode, også klarte jeg å lage det til en logisk sannhet.

Jeg hører ofte folk si at det er sunt å være litt sjalu, vel jeg representerte ikke akkurat den sunne versjonen. Når hun gikk i dusjen kunne jeg kaste meg over mobilen hennes i et desperat forsøk på å finne noe som ikke skulle være der. Det syke med det var at jeg røpet meg selv gang på gang. Det kunne være en enkelt tekstmelding hvor det stod «flott da ses vi kl 16. Mvh Knut», som satte hjulene i gang. Da Google jeg telefonnummer, sjekket på å gulesider, fant et navn, sjekke det opp mot facebook osv. osv.. Når jeg da ikke fant noen logisk forklaring på hvem denne Knut var bet det sånn i meg at jeg før eller siden sa i en slags dum bi-setning «hvem er han Knut da?». Da kunne selvsagt hun se dumt tilbake på meg og forklare «det er han som skal fikse den lekkasjen på badet» osv.. #flaut.

11944924_10205105732867176_1307204306_n

 

Problemet mitt var at jeg ofte kunne forsvare min sjalusi. Jeg kunne forklare henne et eller annet dumt hun hadde gjort for lenge siden og blåse det opp til en greie slik at det hørtes fornuftig ut for henne når jeg forklarte hvorfor jeg reagerte sånn og sånn. Jeg var så flink, manipulerende og overbevisende at hun noen ganger  til og med sa unnskyld til meg. Sjalusi går ikke over av seg selv eller forsvinner når man har litt rett. Sjalusien blir bare større og verre. Jo mer hun la seg flat for meg jo vondere fikk jeg det inni meg selv. Tenk at jeg hadde plaget et menneske så mye at hun gav opp å ta kampen mot mine syke tanker. Sakte men sikkert gled vi fra hverandre som kjærester. Hun hadde gitt meg full kontroll over seg og sitt liv. Jeg burde jo følt en slags lykke, men heldigvis klarte det å snike seg inn en tanke i hode mitt som sa at jeg var på vei til å miste henne.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne ha det slik lenger. Det var ikke rettferdig for hverken henne eller meg. Jeg vet ikke om dette er en sjalusi-fasit, men jeg lagde meg en liste over ting jeg måtte endre meg på. Jeg utfordret meg selv steg for steg. Alt skrev jeg ned på små lapper til meg selv for å ikke glemme, men faktisk gjennomføre.

11944723_10205100692621173_1658328315_n

Det tøffeste med hele listen var faktisk ikke å gjennomføre den, men å skrive den ned. Hver gang jeg tok opp lappen kjente jeg en slags skam og kvalme over meg selv. Tenk at jeg har problemer med disse enkle tingene? Tenkt hvordan hun har det som egentlig vet dette? Det rare er at det hele gikk veldig fint – overraskende fint. Det var selvsagt ikke gøy første gang hun var på byen med venninner, men det var noe inni meg som faktisk lo litt av meg selv som satt der hjemme og utfordret meg selv på noe som er en selvfølge for folk flest. Jeg sa selvsagt ikke noe til henne, men sakte og sikkert merket hun en endring i meg. Det var gått ca. fire uker før hun en kveld kysset meg og sa at hun følte vi hadde det så mye bedre for tiden. Jeg latet som ingenting og spurte «hvordan da?», og hun svarte like uant tilbake, «jeg vet ikke, annerledes lissom». Inni meg kjente jeg en slags stolthet. Dagen etter var jeg litt høy på meg selv. Da hun satt foran datamaskinen trakk jeg pusten dypt og spurte henne; «kunne du byttet passord på dataen og mobilen din?». Hun spurte selvsagt hvorfor, og jeg forklarte at jeg ville endre meg på endel ting rundt det med å ha kontroll. Uten å nøle begynte hun å forsvare meg som i gamle dager og at det trengte hun ikke og bla bla bla, men jeg forklarte henne at dette var fordi jeg ønsket å miste kontrollen og at det var en utfordring jeg hadde gitt meg selv. Sakte med sikkert ble ting bare bedre og bedre. Det tok ikke lang tid før vi faktisk også hadde galgen humor på det. Hun kunne få en melding også kunne hun tulle til meg å spørre om jeg var nysgjerrig.

Den dag i dag har vi det veldig fint. Jeg har lært meg å leve med det som har vært min største frykt -at jeg kan miste henne. Når jeg kom til det punktet hvor jeg aksepterte at det kunne skje var det mye enklere å fokusere på å ha det fint sammen. De første jævlige årene vi hadde sammen kan jeg aldri gi henne tilbake og jeg må stadig bevise ovenfor henne, og ikke minst meg selv at jeg har endret meg. Dette er min alkoholisme og min sykdom. Det som er viktigst for meg videre er at det aldri mer skal bli hennes byrde.

11778130_10205105732787174_1049074020_n

Viktig med humor, så «telefonen» var selvsagt med under bryllupet

 

13457609_10206783130681073_1632065450_n